Klimamålene i Paris-avtalen legger et sterkt press på både myndigheter og næringsliv. I Norge varsler regjeringens klimaplan at kvoteprisen på CO2 for innenriks luftfart skal økes til 2000 kroner per tonn i 2030. Dette gir en uhyre sterk stimulans til å utvikle lav- og nullutslippsteknologi.
Det finnes i dag ulike scenarier og tidslinjer for elektrifiseringen av flyindustrien. For oppstartsbedrifter er det viktig å utvikle kommersielle løsninger raskt for å generere inntekter så tidlig som mulig. For de veletablerte aktørene må hensynet til tempo balanseres mot behovet for å teste ut ny teknologi grundig. Samtidig må disse aktørene sørge for å ikke havne på etterskudd, og risikere å bli utkonkurrert av nykommere. Som historien til Tesla viser, er det fullt mulig for en nykommer å bli ledende, selv i en veletablert industri.
I løpet av de siste årene har det blitt åpenbart at hele flyindustrien mener alvor med bestrebelsene sine for å elektrifisere luftfarten. Et økende antall forsknings- og innovasjonsprosjekter har blitt dratt i gang, og betydelige økonomiske resurser er tilført dette arbeidet. Det er grunn til å forvente at tungvektere som Airbus, Boeing og Rolls Royce vil trappe opp innsatsen ytterligere i årene som kommer.
Tidsplanen for den videre utviklingen av elflytilbudet er noe usikker. Men en ambisiøs, men realistisk, tidsbane kan se slik ut:
I de første fasene vil mye av lav- og nullutslippsflyvningen være helt batteribasert. Etterhvert som flyene blir større, tyngre, og får større rekkevidde vil en stadig større del være basert på hydrogenløsninger som lader batterier, som igjen driver elmotorene.